Du er her: Hjem / Humanisten / Seminar i Paris / Menneskerettighetene og de intellektuelle /

MENNESKERETTIGHETENE OG DE INTELLEKTUELLE
- Ytringsfrihet og menneskerettigheter. Hva står kampen om i dag?
 
Av Eva Joly
Foredraget er oversatt og gjengitt med velvillig tillatelse fra Utenriksdepartementet  

Vi markerer i dag at det er 100 år siden den norske komponisten Edvard Grieg døde, og 101 år siden kaptein Alfred Dreyfus ble rehabilitert. I likhet med andre europeiske personligheter tok Edvard Grieg del i kampen for å få revidert rettsavgjørelsen fra 1894, der Alfred Dreyfus var blitt dømt til forvisning til Djevleøya for høyforræderi.

Da saken kom opp på nytt for krigsretten i Rennes i september 1899, ble Dreyfus igjen funnet skyldig. Edvard Grieg, som da var på besøk hos Bjørnstjerne Bjørnson, avslo invitasjonen til å spille i Paris. Han skrev et brev til Edouard Colonne, kjent impresario og dirigent, med følgende ordlyd:

"Ærede Mester,

Idet jeg takker Dem for Deres elskværdige Indbydelse, beklager jeg meget at måtte meddele Dem at jeg efter Udfallet af Dreyfus-Processen ikke kan bestemme mig til at komme til Paris i dette Øjeblik. Som alle Udlændinge er jeg så indignert over den Foragt, hvormed man i Deres Land behandler Lov og Ret, at jeg ikke føler mig istand til at træde op for et fransk Publikum.

Tilgiv mig, at jeg ikke kan føle annerledes, og forsøg at forstå mig. Min Hustru hilser. Eders hengivne Edvard Grieg.”

Dette brevet ble først offentliggjort av Frankfurter Zeitung og deretter gjengitt i alle de store europeiske dagsavisene. Griegs standpunkt utløste voldsomme reaksjoner i Frankrike.  Han forteller selv at han mottok 40 trusselbrev. I «L’intransigeant» betegner Henri Rochefort Grieg som den jødiske komponisten, og truer med å sparke ham ut av Frankrike hvis han kommer tilbake dit. Han truer også Colonne med represalier hvis han programmerer Griegs verker i sine konsertserier. Pianisten Arthur de Greef som spiller Griegs A-mollkonsert i Lyon, får politieskorte.

Etter en lengre brevveksling klarer Colonne til slutt å overbevise Grieg om å vende tilbake til Paris og gi en konsert 17. april 1903. Han skriver for eksempel til ham 20. oktober 1902: "Jeg gjentar, kjære venn, De kan komme tilbake uten frykt. Stormen har lagt seg, og Frankrike styres nå av fornuftige mennesker...” Men Griegs ankomst i Paris faller sammen med Jaures’ anmodning om å revidere dommen fra Rennes. Dreyfussaken er igjen oppe til debatt. Grieg må ha politieskorte.
Konsertsalen er full av Dreyfus-motstandere, som skriker og piper når Grieg stiger opp på podiet. Politiet evakuerer de mest aggressive demonstrantene. Grieg får på pukkelen fra kritikerne, bortsett fra "Figaro" der Gabriel Fauré skriver.

Det oppstår deretter et rent boikottfenomen mot avgjørelsen i Dreyfussaken fra de intellektuelles side – disse trer ut av sin isolasjon og henvender seg direkte til myndighetene. For første gang engasjerer professorer på Ecole Normale Supérieure og forskere som for eksempel Emile Duclaux, direktør for Institut Pasteur, seg offentlig. Duclaux ble en av hovedtalsmennene i saken, og var medgrunnlegger av Menneskerettighetsligaen. Skikkelsen ”den samfunnsengasjerte intellektuelle” var dermed blitt en realitet.

Disse intellektuelles legitimitet er svært omstridt.

Dreyfussakens symbolske og strukturerende effekt i det franske offentlige rom er blitt analysert i hundrevis av avhandlinger. Vi vet at det under denne saken skilte seg ut to ulike oppfatninger av fransk nasjonalidentitet.  Den ene oppfatningen er metafysisk, med røtter i katolisismen og det ”virkelige” landet, drømmen om det landlige Frankrike og om den førrevolusjonære statsordningen. Denne visjonen forsvares av Barrès og Maurras. Hæren er inkarnasjonen av disse verdiene.

Den motsatte oppfatningen er rettet mot et moderne Frankrike med klassekamp, representasjonsdemokrati, menneskerettigheter og nøytralitet i livssynsspørsmål. Motsetningen går mellom "overordnede statshensyn" og "menneskerettigheter".
 
I dagens offentlige debatt finnes det ikke lenger noen Clemenceau eller Zola som kan ta til motmæle mot Barrès. Hva kommer det av at de intellektuelle synes å spille en tilbaketrukket rolle i vårt samfunn?

Jeg skal nå forsøke, på den tiden jeg har fått, å gi dere del i noen av mine tanker om de intellektuelles rolle siden Dreyfus-affæren.

Dreyfussaken ble etterfulgt av et århundre dominert av ideologier. Man var for eller mot. Man sluttet seg til bestemte verdier, og bekjempet andre. De store samfunnsbyggende eposene hadde en formidlende rolle mellom individet og verden. Hver begivenhet ble tolket som et bidrag til en langsiktig utvikling. Dette ståstedet, som utgikk fra et sterkt kollektivt engasjement, ga et sterkt grunnlag for håp, men inneholdt også farer på grunn av overbevisningenes intensitet. De intellektuelle spilte en dominerende rolle fordi menneskene trodde at historien hadde en mening. Det trengtes vakter, opplysere, forløpere, for å drive hele den sosiale korpus mot de nye målene.

Alle har skjønt at det ikke lenger er slik i dag. Det finnes ikke lenger noen medvandrere av den enkle grunn at det ikke lenger finnes noen vei på kartet. Visjonene fra det 20. århundres ideologier er blitt fordunklet. Og håpet om en bedre fremtid som gjennomsyret dype lag av samfunnet, er nesten slukket. Altså har de intellektuelles rolle endret seg. Ingen venter lenger på deres initiativ. Samfunnet i sin helhet har også et høyere utdannings- og kunnskapsnivå, tross påstandene om det motsatte – altså er visjonskløften mellom opplyserne og basistroppen mindre påfallende.

Før var den intellektuelle en person som hadde en visjon av verden og et engasjement, ofte på områder utenfor hans eller hennes egentlige kompetanse. I dag knuses dette humanistiske ståstedet av verdenssamfunnets kompleksitet. De intellektuelle arbeider med å gjenoppbygge forståelige fragmenter, delstrekninger på dette verdenskartet der de hvite sonene er flere enn man skulle tro.

Moderniteten har oppfunnet en verden der det ikke lenger finnes noen uforanderlig ordning. Individet kan frigjøre seg fra skjebnens gang og har ikke lenger rettslig sett en plass tildelt gjennom fødselen. Men uten tilslutning til et kollektivt prosjekt er det bare en svimlende angst igjen.

Uten et langsiktig kollektivt prosjekt får verden i dag og verdensbildet som projiseres en altoverskyggende betydning for individet. Siden man ikke kan drømme om morgendagen, må man evaluere den aktuelle situasjonen og dens eventuelle trusler.

Problemet er at verden ikke lar seg oppfatte på en transparent måte. For å kunne være årvåken må man være i stand til å se. Alle kan vi ha følelsen av at vårt verdensbilde bare er en del av virkeligheten og derfor er utilstrekkelig. Dette er knutepunktet i en strukturelt angstskapende situasjon. Vi har ingen prosjekter for morgendagen, og dagens situasjon er uforståelig.

Dette fører til at allmennheten er fristet til å fylle ut manglene, sette opp konspirasjonsteorier eller ta avstand fra det offentlige liv. Media fristes til å nedfelle virkeligheten i form av ren beretning og erstatte menneskehetens globale historie med utallige småhistorier. Den politiske makten er fristet til å utnytte frykten, nøre opp om fantasibildene, og gjenopprette myten om et nasjonalt fellesskapet renset for alle fremmedlegemer. Slik var også Dreyfussaken. Den skyldtes reell manipulering for å legitimere ideen om et komplott fra innen- eller utenlandske fiender.   
 
Virkeligheten og dens gjengivelse, de intellektuelles rolle

I Elf-saken gikk jeg på tynn sti mellom det synlige og usynlige, og jeg har kunnet konstatere hvor sterkt denne forstyrrelsen av den etablerte orden virket. Folk skrev til meg: ”Flott det du gjør, de er alle korrupte, det har jeg alltid visst” eller ”Vær forsiktig Madame, De skaper uro og diskrediterer vårt lands eliter.” Slik er spennet mellom de to vanligste villfarelsene. På den ene siden: tro at alt er ugjennomsiktig fordi alt ikke er transparent, og på den annen side, tro at forestillingen man har om virkeligheten er viktigere enn virkeligheten selv og at det fremfor alt gjelder å bevare ansikt. Disse to holdningene produserer hverandre gjensidig.  Løgn avler mistanke.
 
Derfor mener jeg at oppgaven til de intellektuelle, de som har nytt godt av en avansert utdanning, er en konstant påpekning av bredden, dybden og mangfoldet som særmerker virkeligheten. Deres rolle er verken å berolige eller skremme, men å gi støtet til refleksjon.  De som ikke har et helt liv på å søke etter sannheten, må ikke bli sittende alene med sin frykt

Jeg skal nå ta for meg de aktuelle krenkingene av menneskerettighetene, som er påfallende innen den franske immigrasjonspolitikken. Men i stedet for å nevne de tallrike bruddene på lov og rett som blant annet organisasjonen ”Cimade” (fransk støtteorganisasjon for innvandrere og asylsøkere – oversetters anmerkning) har registrert, vil jeg her prøve å se saken i et mer dyptgående perspektiv.

Europa eldes, og står overfor en av de største demografiske omveltningene i sin historie. Trygde- og sosialforsikringsregnskapet viser underskudd, og grunnet alderspyramiden vil situasjonen nødvendigvis forverre seg. Behovet for nye avgiftsbetalere til trygde- og sosialforsikringsordningene er mer skrikende for hver dag om går, og det er i denne situasjonen Frankrike har valgt å redusere antallet innvandrere drastisk.

Overfor historien og våre barn som må leve i et innskrenket, eldet og svekket samfunn, blir vi nødt til å si at vi visste dette, men ingenting gjorde (utviklingen i Tyskland går mot en halvering av befolkningen).

Hvorfor: I stedet for å møte angsten med sinnsro har vi valgt å gi etter for den.
Før grumsete strømninger skyller bort ideene våre for godt, er det på tide å se de aktuelle begivenhetene i et annet lys.

Når vi ser at noen "svarte" og "arabere" brenner biler mens andre av dem dras ned i kriminalitet, må vi da konkludere med at det er for mange utledninger i dette landet? Må vi ikke heller ha mot til å si at disse ungdommene er franske, at man aldri kommer til å sende dem tilbake hvor det enn måtte være og at det ikke tjener til noe å se på dem som ville dyr?

Jeg vet at å si dette i Frankrike i dag er å gå mot majoritetens innerste overbevisninger. ”Englesnill naivitet”, sier man. ”Du bor så beskyttet og kjenner ikke til realitetene.” Til dette svarer jeg at historie og fakta er hårdnakkede og at det er sammenblanding og historisk usant å knytte sammen sikkerhetsfiaskoen i bestemte forsteder og bydeler og aktuell illegal innvandring. Men denne løgnen gjør at man snedig løskjøper seg fra 40 års passivitet når det gjelder tiltak overfor innvandringsgruppene.

Man har hentet inn befolkninger med ukvalifisert arbeidskraft uten å gi dem de mest elementære forutsetninger for å kunne fungere i vårt innfløkte samfunn.  Man har forvist dem til de verste stedene, man har latt forholdene råtne i 40 år, og nå oppdager man med forbauselse at barna deres ikke er engler, men føler hat. Hva trodde man egentlig ville skje?
 
Når jeg ser at man bruker anselig energi på å oppfylle tallkvoter av utviste personer, i den grad at man presser statlige tjenestemenn til å handle på grensen av lov og rett, alt dette for å dempe denne ubegrensede frykten, opplever jeg det som en umåtelig forskusling. Det haster nå med å stanse bestrebelsene på å oppfylle de magiske utvisningskvotene som skal tilfredsstille behovene for politisk markedsføring. Menneskerettighetenes Frankrike kan ikke sette spedbarn på 3 måneder i varetekt for å utvise dem av landet, eller stanse turistbusser på grensen til Spania utelukkende for å gjennomføre utvisningsprosedyrer og dermed forbedre utvisningsstatistikkene på fylkesnivå. Stiller man seg spørsmålet om hva de føler, de offentlige tjenestemennene som er nødt til å jage utlendinger i stedet for å etterforske kriminalitet?

I dagens virkelighet er det mindre fare for ”rød kveld” (sosialistisk revolusjon - oversetters anmerkning) eller "brun demring” (fascistisk maktovertakelse - oversetters anmerkning) – det som truer, er en langsom, umerkelig drift mot en form for kollektiv galskap,  likegyldighetens og de ekskluderende gruppeholdningenes galskap.

Faren for totalitarisme er grundig beskrevet, i likhet med visse intellektuelles feiltakelser. Man har kommet til å tro at totalitarismen er den eneste trusselen mot demokratiet. Denne demokratiets motsetning finnes fortsatt, i Russland, Kina osv. Men som så ofte er det grunn til å frykte at historien ikke gjentar seg og at mens velmenende personer ruster opp mot fantomene fra fortiden, kommer farene snikende fra en helt annen kant.

Korrupsjonen er en av disse andre truslene som dessverre altfor få intellektuelle har interessert seg for å definere som begrep.
La oss se på det som har skjedd i Nord-Afrika de siste 40 årene.
Demokratiet har ikke fått fotfeste, og i dag vinner de religiøse partiene gehør overalt der de ikke er forbudt. Hvorfor: Tror man virkelig at det dreier seg om en religiøs vekkelse som tenner et halvt kontinent? Nei, innbyggerne i disse landene ender opp med å sverge troskap til disse partiene fordi den generelle korrupsjonen i de eksisterende politiske systemene har overbevist dem om at guddommelig beskyttelse er midlet som trengs for å oppnå en ærligere forvaltning av menneskelige affærer.

Det finnes i dag svært mange land som befinner seg i en gråsone der landets demokratiske fremtid avhenger av tilliten innbyggerne har til rettsstatsmodellen. Hvis innbyggerne ikke slutter opp mot dette, vil det alltid skje brudd på menneskerettighetene. Men for å fremkalle denne tilslutningen er det ikke nok å kjempe for menneskerettighetene. Korrupsjonsproblemet må angripes med full kraft.

Det stadig tilbakevendende problemet når det gjelder menneskerettigheter, er motsetningen mellom universelle rettigheter og nasjonenes suverenitet. Intervensjonsretten er blitt fremholdt for noen år siden for å overkomme dette motsigelsesforholdet. Jeg mener at de strenge begrensningene vi har møtt under forsøk på å sette i verk dette prinsippet burde få oss til å tenke over hvordan vi kan utvikle nye strategier. 
 
Jeg lar andre mer kvalifiserte personer ta for seg dette emnet fra et filosofisk synspunkt. For min del vil jeg undersøke hvordan det fungerer. Intervensjonsretten har et særtrekk som både er positivt og negativt: Den er basert på den offentlige opinionen. Det kan ikke skje noen intervensjon uten en omfattende opinionsbevegelse. Av dette følger at den først blir effektiv når en krise er blitt visuelt uutholdelig. Vi kommer nok en gang tilbake til spørsmålet om hva som er synlig og hva som ikke er det. Jeg kan sitere tjue eksempler på land som er blitt utsugd av korrupte bedrifter og ledere i tiår uten at det produseres sterke bilder som kan utnyttes av kringkastingsmedier. Dette av to grunner: På den ene side er ikke disse fenomenene synlige, og på den annen side overskrider de i de fleste tilfelle landegrensene.
 
Dagens diktatorer undertrykker lokalt, men driver business globalt. Disse utplyndringene er en stadig tilbakevendende hindring for demokratisk maktskifte i mange land, og er ofte kimen til senere humanitære kriser. Direkte intervensjon er ingen løsning her.

Derfor har vi nå i fire år søkt å utvikle alternative strategier med Norge. Vi vet at det kommer til å gå flere tiår før vi har klart å bygge demokratiske institusjoner i Elfenbenskysten, Kongo, Gabon osv. Men vi kan hindre at plyndrerne investerer resultatet av sine forbrytelser i våre finansielle institusjoner eller på de stedene som vi stilltiende har latt utvikle seg: skatteparadisene.

(Følgende saker ble omtalt muntlig: Aksjoner fra norsk side for å bekjempe skatteparadisene
Multilaterale og internasjonale aksjoner: Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene, FN
Nettverket


Lokale aksjoner:
- Opprettelse av finanspolitiavdelinger  
- Aksjoner til fordel for domsmyndighetens integritet)
- Opprettelse av enheter mot hvitvasking)
           
Den intellektuelles rolle er mindre en posisjon som ”ruvende personlighet” som Bjørnstjerne Bjørnson, Zola eller Clemenceau i det 19. århundre. Men det er alltid like viktig for oss å avverge makthavernes fristelse til å manipulere opinionen ved å spille på frykt. Dermed bidrar vi til en dypere forståelse av realitetene. Det gjelder å engasjere seg i den offentlige debatten for at de riktige politiske beslutningene fattes, uten frykt og uten hat og uten kunstige konstruksjoner omkring myter om nasjonale fellesskap. Vi vet hva dette koster.
 
 "Jeg vil ikke si, at jeg er redd, verken for Livet eller Døden, men det er
en ting jeg er redd for: å merke på meg selv, at jeg blir gammel - at
oppfatninger, at ungdommen skal seile ut på tokter, som jeg ikke forstår
meningen med. Med ett ord, jeg er redd for den mulighet, ikke å kunne føle,
hva som er sant og stort i de åndelige forposter, som skynder seg fremover
etterhvert som vi eldes. Derfor har jeg en instinktets trang til å kjenne
alle de avskygninger, som rører seg i det åndelige liv, nå mer enn
noensinne."
Edvard Grieg
 
Seminaret ble arrangert av Den Kgl. Norske ambassade i Paris, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Raftostiftelsen, Fédération Internationale des Ligues des Droits de l’Homme (FIDH), Utenriksdepartementet og Grieg 07.
 

Eva Joly
 
From the seminar
Photo: Are Frode Søholt

 


Klikk her for å få en utskriftsvennlig version av denne siden.Utskriftsvennlig version